She joined the navy

Hun er 90 år og snart ved veis ende. Er litt engstelig nå, for å være alene i det store huset som er hjemme og som huser henne og mer enn 50 år med liv og minner, men som har blitt for stort og uhåndterlig og kanskje litt skremmende. Engstelig for å være alene punktum. Og engstelig for den store endringen det ville være å komme på gamlehjem, samtidig som hun blomstrer opp litt på daghjem. Engstelig for ikke å vite hva som skjer eller hva som nettopp har skjedd. For det blir så fort borte, det som nettopp har skjedd, så veldig fort borte... Og det blir for vanskelig å skille dagene fra hverandre og å forholde seg til innholdet i dem. Da blir verden et ganske forvirrende sted.

Hun spiser ikke mat med mindre noen er der og spiser den sammen med henne. Hun fortviler når hun får vin i gave, for hun drikker jo ikke alene - men kanskje har hun glemt at hun gjør jo det. Velsigne henne og whatever it takes for å takle dagen.

Jeg var så heldig å bli kjent med henne mens hun ennå var ung og sprek og et par og åtti. Høy og flott og rank i ryggen, med flagrende gevanter og flagrende hender og en sterk stemme som bar over alles, med en munter og slående replikk eller med sang. Varm og raus og så veldig levende. Jeg har neppe møtt noen mer vital person, uansett alder, det er ikke overvettes mange av dem.
Og det er bildet som sitter fast.

Hun har forlengst kommet dit at alt var mye bedre under krigen. Og da var hun også ung og sprek og høy og flott og rank i ryggen, og slik gikk hun inn i den norske marinen i England. Akkurat det kan få fram noe av den livslange kraften og vitaliteten i henne, og med ganske sikker røst og armene hevet synger hun, med så mange da capo vi bare vil ha:

We joined the Navy to see the world
And what did we see? We saw the sea
We saw the Pacific and the Atlantic
But the Atlantic isn't romantic
And the Pacific isn't what it's cracked up to be

We joined the Navy to do or die
But we didn't do and we didn't die
We were much too busy looking at the ocean and the sky
And what did we see? We saw the sea
We saw the Atlantic and the Pacific
But the Pacific isn't terrific
And the Atlantic isn't what it's cracked up to be

(Fra filmen "Follow the Fleet" fra 1936 med Astaire / Gingers)


Velsigne henne.

(U)foranderlig

Mye er uforanderlig. Fra balkongen vår er mye uforanderlig. Kirketårnet, som enten kan virke lett invaderende eller behagelig og på et vis betryggende - vi velger det siste - og bakenfor det blinker fyrtårnet på Cap Ferrat utrettelig.

Bygården vis-à-vis har skiftet farge, men bak de nygule veggene konstaterer vi at den biske Bernard fortsatt selger grønnsakene sine på gateplan. Over ham, henger fortsatt Tarzan i underbuksa ut gjennom vinduet og inntar sine lunsjer som han hiver restene av på gata under. Ut av vinduet henger også et flunkende nytt badehåndkle på utstilling, det prydes av en steilende hingst og noe som er til forveksling likt Taj Mahal i bakgrunnen. Tør vedde på han er stolt av denne nyervervelsen, den gamle hingsten begynte nemlig å bli rimelig charcoal... Og Tarzan - tja, han kan vel neppe kalles en hingst, så til tross for paraderingen i underbukse og vifting med ymse våpen, velger vi å tro at han er relativt harmløs.

Over ham igjen, har James Dean wannabe, omsluttet av mystiske røykringer, flyttet. Røykringer kan det fortsatt være, til og med enda mer mystiske, men gedigne skrå parasoller beskytter for innsyn kanskje nettopp fordi de nye beboerne ikke nødvendigvis vil avsløre hva de røyker. Samme for oss, men dessverre funker ikke parasollene som støydempere for primalskrik og andre ulyder (jada, jeg har tatt kjerringtesten).

Men over bråkebøttene er det litt for stille. Der observerer vi bare mørke rom og en basilikumplante som dør litt mer hver dag. Da lurer vi på hvor den nydelige italienske gamle damen som kaster urter over på balkongen vår er og blir litt bekymret.

Mye er foranderlig...