27 mai 2008

Med utebrillene på

Når du flytter til det store utland, er et par nye briller en del av velkomstpakken. Med utebrillene på nesen, ser du gamlelandet gjennom nye glass. Enkelte sider ved det blir tydeligere, andre mer flytende, noen sider vil du helst ikke se, andre ser du rett og slett ikke mens atter andre blir rent ut rosenrøde.

Mine utebriller har lært meg å sette (mer) pris på ganske mye, for eksempel norsk ammekultur. Etter samme spørsmål fra omtrent ti forskjellige personer på barselavdelingen her i Lux - "skal du amme og i så tilfelle hvor lenge" - ble jeg bare kjent som "hun som skal amme minst ett år". Nå skal det sies at jeg besvarte spørsmålet på en heller demonstrativ måte, som en motvekt til alle de som bare pakker vekk puppen med en gang som den største selvfølge. Og nå snakker jeg om hva det er kultur for og ikke, andre sider ved amming lar jeg ligge.

Jeg holdt løftet mitt med glans, men må innrømme at jeg gjorde det mer diskret enn jeg ville gjort i Norge. Denne aktiviteten avstedkom adskillig flere blikk fra forbipasserende enn hjemme, særlig da det etter hvert ble en ganske stor baby som forsynte seg. Og jeg, jeg prøvde å legge inn en passe dose selvfølgelighet, sikkert ispedd trass, i mitt eget blikk tilbake. Noen blikk var anerkjennende også altså, la meg forte meg å si det.

Derfor var det så befriende deilig da jeg i går så en mor* amme en ganske stor baby mens hun gikk på gaten i fin sommerkjole og lo mot sin mann. Det ble jeg i veldig godt humør av.


* Hvis jeg skal gjette, var denne moren av sør-amerikansk opprinnelse...

14 mai 2008

40

So

Happy

I've

Turned


40

12 mai 2008

Pour Jean le Boucher

Glamour, glitter, Gucci. Høy sigarføring, høy champagneføring, høye skjørtekanter, høye hæler.
Alt i høy grad tilstede i Cannes i disse dager og forøvrig alt ingredienser i Côte d’Azurs bouillabaisse. Men det fine er at du har så mange ingredienser å velge i, at du kan om ikke velge disse helt og holdent bort, så i hvert fall fremheve helt andre smaker, helt andre krydre, slik at de blir blasse og overflødige og havner som grums i bunnen av suppekjelen.

Vi lar andre kokker ta seg av disse ingrediensene. Istedet får vår bouillabaissevariant sin helt spesielle, udefinerbare smak av det genuint franske og den genuint lokale koloritt. Og hver gang blir suppa til på slump, vi slenger gjerne nye ingredienser oppi, mens andre sikrer velkjente og velkomne smaker. Av farger, dufter, lyder, hav.

Hverdagslivet her i vår lille bit av denne verdensberømte kyststripen er langt fra bildene fra den røde løperen i Cannes. Vi ser et langt mer autentisk, levende og nostalgisk bilde, bokstavelig talt rett utenfor stuevinduene våre. Der finner vi for eksempel Joëlle. Vi kaller henne delidama, fordi hun dag ut og dag inn står bak sin lille delikatessedisk og prøver å tjene til livets opphold mens hun sladrer med byens gamle damer og får noen av dem til å hjelpe seg med å prise varene på gammeldags vis. Nå ligger det en hjemmesnekret kondolanseprotokoll på disken hennes, noen sider revet ut av en rutebok. Ved siden av den står en tom plastboks pakket inn i aluminiumsfolie og med en skjev sprekk i lokket til mynter. På boksen står en lapp ”pour Jean le Boucher”. Til Jean Slakteren.

Jean Slakteren holdt inntil nylig til rett oppi gata, mellom grønnsakshandleren og bakeren. Han var selve bildet på en raus og jovial franskmann, røslig og smilende i sitt hvite slakterforkle, tidvis observert nynnende i trappene med en dyreskrott slengt over ryggen og med en på alle måter tydelig kjærlighet til biffene sine. Alle var innom slakteren, alle kjente Jean le Boucher, alle er berørt. Samtidig fortsetter livet på plassene og i brostensgatene fordi det er naturlig slik.

Dette er vår bit, dette er hva vi forsøker å konservere og fremkalle smaken av. Men for all del – hver sin bouillabaisse, det plager ikke oss.

07 mai 2008

Gamle Goncourtgubber

I Frankrike kryr det av prestisjetunge académies, mange av litterær og/eller lingvistisk art. Det er jo ikke akkurat noen hemmelighet at franskmenn er særdeles stolte av språket sitt (og det med rette, selv om det til tider kan grense mot hovmod). Det mest prestisjetunge er antageligvis l'Académie Francaise. Et annet er Académie Goncourt, som hvert år deler ut Prix Goncourt - Goncourt prisen (og den henger høyt - svært høyt) - til den forfatteren de mener har levert årets beste bok. I 2007 gikk prisen til Gilles Leroy for boken "Alabama Song". Tittelen er nok ingen referanse til Alabamas "nasjonalsang", men kanskje til The Doors låt med samme tittel, som de forøvrig lånte fra ingen andre enn Berthold Brecht, opprinnelig tonsatt av Kurt Weill. Tittelen er helt sikkert en referanse til hovedpersonens hjemstat. Den handler om Zelda Sayre, som giftet seg med ikke ukjente F. Scott Fitzgerald, og hennes vei til galskapen.

Tilbake til dette akademiet. Det består av 10 tidligere prisvinnere, hvorav syv menn og tre kvinner. Kjønnsfordelingen stusser jeg ikke over, dette er tross alt Frankrike,men derimot stusser jeg litt over alderen. Gjennomsnittsalderen er over 80 år, selv etter at to ungfoler på 62 og 63 år slapp gjennom nåløyet (det hadde nemlig kommet reaksjoner på den noe høye alderen). Pennen er sikkert fortsatt skarp, likeså hjernen, men kunne det tenkes at enda yngre krefter kunne bringe litt liv & røre i Akademiet? Gilles Leroy for eksempel, med sine 50 år blir han reneste barnerumpa.

02 mai 2008

Fontenøren



En fontenør må da komme på ti-på-topp listen over rare yrker? Eller fontenemester kanskje? Fonteniker? Tittelen skjemmer ingen - jeg er sikker på at alle fontenører (og det kan da umulig være så mange av dem...??) er misunnelige på Gilles Butez. Han innehar nemlig det som må være en av de mest prestisjefylte fontenørstillinger i verden, nemlig i selveste Versailles. Der sørger han og hans 12 kolleger for at vannet danser akkurat som det gjorde til Solkongens forlystelse og adspredelse mens han promenerte i parken sin. I dag danser de til den samme musikken som i gode gamle glansdager fylte ballsalene med dansende høyheter. Og i dag danser de for alt annet enn høyheter som kommer strømmende til dette sagnomsuste slottet i et håp om å få et glimt av fordums magi. Og ifølge M Butez er magien der - i vannet.